Et øyeblikk av Karlas liv som fotograf

Jeg elsket å fange skjønnhet, og fotografering var raskere enn å tegne

Karla Darocas snakker med My Guide Alicante om sin kjærlighet til fotografering.

Først og fremst vil jeg at du skal vite at jeg er født og oppvokst i Canada. Jeg giftet meg med en spanjol, og jeg elsker å bo og være her i Spania. Jeg er takknemlig for Spania på så mange måter, hovedsakelig kunstnerisk.

Ettersom jeg vokste opp på landet, omgitt av natur og sjarmerende små ville dyr, var jeg alltid interessert i skjønnhet. 

Bestefar lærte meg å se ut av vinduet og finne et hjørne av skjønnhet og prøve å skissere det. Han viste meg hvordan å se enkelheten som fikk meg til å smile. Og sammen prøvde vi å tegne det ut.  For å manifestere skjønnheten og la den gjøre oss enda lykkeligere.

Fotografering: Jeg hadde alle slags kameraer når jeg vokste opp. Jeg elsket å fange skjønnhet, og fotografering var raskere enn å tegne.

Da jeg var 16 år, gjorde jeg noe rapporteringsarbeid for lokalavisen i hjembyen min. Avtalen var at jeg måtte ta bildene som skulle følge med en skriftlig rapport. I motsetning til i dag med digitale kameraer, fikk jeg én filmrull – 12 bilder. Jeg måtte være rask med bildene, spesielt på den lokale isarenaen der det ukentlige hockeylaget hadde kampene sine, hjemmelagde idrettsarrangementer – hockeykveld i Canada.

Jeg måtte også ta gode portrettbilder, så raskt som mulig – igjen av unge hockeyspillere med drømmer i øynene om å spille for de store ligaene en dag.

Min redaktør på den tiden fortalte meg at det var bildene som solgte avisene hver uke - fordi alle de lokale familiene og vennene kunne se sine små i de sjarmerende hockeydraktene sine og ha det “stolte” øyeblikket.

Dette fikk meg hektet på fotografering, og det fikk meg også til å tenke på kraften i det visuelle bildet - som en utforskning av den menneskelige tilstanden. 

Etter videregående skole i den lille byen min, begikk jeg meg til storbyen for å videreutdanne meg og henge ut. Jeg meldte meg på en motekurs som inkluderte fotografering og journalistikk. Det fungerte for meg – motedesignerne og modellene elsket å bli fotografert, og de lot meg intervjue dem.

Så åpnet jeg mitt første selskap, en moteforretning, og etter et par år innså jeg at å tape penger ikke var moro, og at jeg var dum når det gjaldt forretninger og å være entreprenør. 

Så fant jeg ut en måte å komme meg inn på et stort universitet der jeg kunne lære alle svarene på spørsmålene mine og overleve i vår økonomiske verden litt bedre.

Ved dette universitetet gikk jeg dypt inn i Honours-programmet for Fine Arts & Film, og merkelig nok oppdaget jeg de spanske mesterne.  Her var 500 års visuelt språk, historier, historie, innovasjon, politikk alt sammen pakket inn og godt dokumentert. 

For å hjelpe til med å betale skolepengene mine, forhandlet jeg med hodet for Fine Arts-avdelingen om å bytte noen av avgiftene mine i bytte mot å lære en klasse i fotografering og mørkeromsteknikker. Jeg tilbrakte det neste året i mørket med studenter som testet viljen min. Men, jeg overlevde.